Det er klart for Fredagsfakultetet igjen. For medlemmer og andre interesserte.
Denne gangen er temaet utdanning, og vi får besøk både fra Montessorriskolen og fra Utdanningsforbundet.
Rammene for diskusjonen er overordnede spørsmål tatt opp i leserinnlegget limt inn under, og vil handle om hvordan ivareta ulike elever, lærerens rolle, læreplaner som virkemiddel og de ulike reformene i skolen.
Program og innledere:
16.00 - 16.30: Pizza og vin
16.30 - 17.45: Innlegg og diskusjon
- Roe Lauvås jr. (assisterende rektor ved Da Vinci Montessoriskole og foredragsholder).
- Eirik Lilleheil fra Utdanningsforbundet i Bergen
- Sveinung Rotevatn, Stortingsrepresentant og nestleder i Venstre
18.00 - 19.00: Quiz med Sveinung Rotevatn.
Det er fullt mulig å komme og gå til ulike deler av programmet.
Påmelding her:
https://forms.gle/t7A2s8S5soiUSU7u6 (så vi vet hvor mye mat og drikke vi skal kjøpe inn).
Leserinnlegget:
Barn vil lære. Lærerne vil støtte. Det er et godt utgangspunkt for læring. Ungene har gnisten, lærerne veden. Hvorfor slukker så mange bål underveis?
Jeg er glad i friske urter, og prøvde meg på et eksperiment. Godt plantelys, næringsrik jord, god drenering og en stor og fin plass. Jeg hadde frø til basilikum, persille, ruccola og oregano mm. Jeg skapte veldig gode vekstforhold.
For persille.
De andre urtene så jeg aldri noe til. På pakkene kunne jeg lese om ulike behov for avstand, jordkvalitet, lysforhold, forkultivering og vannbehov. Ingen ordentlig gartner ville behandlet alle frø likt.
Jeg lurer på hvorfor de fleste kan akseptere at “mer vann” eller “mer lys” aldri kan være riktig svar for alle urter, men samtidig tro at endimensjonale påstander som “mer disiplin” eller “mindre teori” kan være riktig løsning for alle i skolen? Disse tingene kan jo opplagt være svar for noen. Ikke alle.
Jeg anerkjenner at det er stor forskjell på å dyrke urter, og å få ungdom til å blomstre. Jeg tør samtidig påstå at mennesker er mer komplekse enn urter. Derfor lurer jeg på hvorfor vi rigger et system for at mennesker skal dyrkes likt?
Når Nora, Sofie, Jacob og Emil nå skal begynne på skolen har de ikke en bruksanvisning rundt halsen. Da mine barn skulle begynne på skolen var det mitt inderlige ønske at de skulle bli sett, hørt, få venner, få utviklet sitt potensial og trives. Frykten for at de skulle visne, mot håpet om full blomst.
Heldigvis begynner de fleste med en grunnleggende nysgjerrighet og lyst til å lære. De har kommet seg gjennom sine seks første år med å prøve og feile, og de fleste har helt uten politisk vedtatte kompetansekrav lært seg å gå, snakke, få venner og lært seg avanserte strategier for å få is til kvelds. Dette må vi ta vare på.
Jeg har fått med meg konseptet “tilpasset opplæring”. Læreplanene har likevel kompetansemål som alle skal nå. Og tester for å følge det opp. Den tilpassede opplæringen åpner for at ungene kan nå målene med ulik kvalitet og på ulikt nivå. Det forblir likevel et sett av felles mål alle skal nå. Er ikke det litt som om koriander skal dyrkes også for å kunne brukes til å lage bearnaise?
Jeg er for grunnleggende ferdigheter. Tenke, lese, skrive, regne, snakke, lytte, samhandle. Som jord, vann, varme og lys for urter. Men trenger alle like mye av alt? Kan vi akseptere at ikke alle kan det samme når de er ferdig på skolen, eller må vi ha et læreplanverk som har felles mål for alle? Hva skjer om elevene får jobbe mer med det de er gode på, mer med de områdene de kan gi mest på, og mindre på det de er dårlige på?
Med en slik godfot-filosofi gjorde Nils Arne Eggen Rosenborg til seriemester tolv ganger og herjet altfor mye i Europa. Som politiker vil jeg at vi skal jobbe for flere mennesker, bedre bygg, men færre systemer, skjemaer og rapporter. Mindre detaljstyring. Vi trenger egentlig ikke egne bystyrevedtak på plantebasert pensum i mat og helse eller hvor ofte elevene skal besøke Troldhaugen. Vi bør jobbe for at læreren faktisk får lov å være lærer. Tid til å være lærer og lønn for strevet. Vi bør ha større tillit til lærerne og deres kompetanse.
Eggen mente at å trene Rosenborg og være lærer handlet om det samme. Hans evne til å se og lytte, og å oppfatte et potensial hos spillere ble etter hvert en av hans viktigste egenskaper som trener. I stedet for å vedta hvilke undervisningsmateriell som skal være lov og hvilke oppskrifter som skal frontes, må vi lage rammer for at lærerne kan gjøre jobben sin. Det er jo det lærerne kan. Det er det ungene trenger. For å blomstre.
Also check out other Sports events in Bergen.
