Er Julian Blaue leiar for ei ny og viktig rørsle, som med dødsens alvor forsvarar teateret og fiksjonen sitt rike mot egoisme, ideologi og røyndom?
Stykket er skrive av Julian Blaue, og det er han sjølv, kjærasten og venene deira som spelar karakterane. Slik går det føre seg: Blaue er ein kunstnar med ekstreme opp- og nedturar. Kjærasten Poppy har nådd nye kunstnariske høgder i livet. Kanskje er det difor Blaue vil utslette egoet til alle som driv med kunst – bokstaveleg talt? Særleg Poppy sitt? Han hevdar at kunsten (Tuva Hennum) berre blomstrar når han vert manifestert utover egoet. Når Poppy møter ein lovande regissør (Falk) som vil sette opp det nye dokketeaterstykket hennar, og dei får ein sterk kontakt, meiner Blaue at det er sjølve kunsten – ikkje Poppy – som er den eigentlege forfattaren av stykket.
Er dette eit sjalusidrama? Er Blaue radikalisert av smerte? Eller er han leiaren for ei ny og viktig rørsle, som med dødsens alvor forsvarar teateret og fiksjonen sitt rike mot egoisme, ideologi og røyndom? Skal «firkløveren», som Blaue påstår, tene som eit føredøme og – i ei sjølvutslettande handling – drepe egoa sine for godt, for å gje scenen tilbake til KUNSTEN? Eller ville det å følgje Blaue sitt kall vere rein galskap – eit hemmeleg kjærleiksbrot, eller eit mord?
Korleis dette stykket vil ta form på Det Norske Teatret, veit ingen – ikkje ein gong dei fire involverte. Berre kunsten veit. Kunsten har ikkje lese stykket; kunsten har lagt det under puta si. Kunsten vil vise oss draumen sin.
Kunstnarleg produsent: Mathias Eugen Engen
Toppfoto: Zvonimir Ferina
Takk til: Io Sivertsen, Ella Honeyman-Novotny, Ylva Owren og Lucien Stuart Skånseng
The One´s Who Don´t Exist
Thought-Provoking Show!
av Julian Blaue, Edy Poppy, Falk and Tuva Hennum
The Ones Who Don’t Exist is a play written by Julian Blaue, featuring himself, his girlfriend and friends as characters. Here’s how it goes: Blaue is an artist with extreme ups and downs. His girlfriend Poppy has reached new artistic peaks in life. Maybe that’s why Blaue wants to literally exterminate the ego of everyone making art? Especially Poppy’s? He advocates that art (Tuva Hennum) only blossoms when manifested beyond the ego. When Poppy meets a promising director (Falk) who wants to stage her newly written puppet-play, and they hit it off big time, Blaue claims that art itself, not Poppy, is the true author of the play.
Is this a drama of jealousy? Is Blaue radicalized by his hurt? Or is he the leader of an important new movement, defending the realm of theatre and fiction with deadly seriousness against the realm of egomania, ideology and reality? Should “the foursome” as Blaue claims, serve as an example and, in a suicidal act, eliminate their egos for good, giving the stage back to ART? Or would following Blaue’s call to action be an act of madness, a clandestine crime of passion, or murder?
How this play will manifest at Det Norske Teatret, no one knows, not even the involved foursome. Only art knows. Art hasn’t read the play; art has put it under its pillow. Art will show us its dream.
Thanks to: Mathias Eugen Engen, Io Sivertsen, Ella Honeyman-Novotny, Ylva Owren and Lucien Stuart Skånseng
You may also like the following events from Det Norske Teatret:
Also check out other
Arts events in Oslo,
Theatre events in Oslo,
Performances in Oslo.
