To av dei siste romanane til Edvard Hoem har kvinneleg hovudperson: Jordmor på jorda (2018) og Husjomfru (2022). Bøkene har det til felles at desse kvinnene har faktisk levd.
I foredraget sitt på Hustadvika bibliotek den 3.mars fortel Edvard Hoem om korleis han arbeider når han skal leite slike personar fram frå gløymsla, men også om korleis han tillet seg å dikte fritt når ingen eksakte opplysningar finst. Han reknar med at dei fleste lesarar aksepterer at historiske romanar pendlar mellom fakta og fiksjon, og forstår at situasjonar og replikkar frå hundre år tilbake er oppdikta.
På den andre sida er livsvilkåra for folk i bestemte yrke meir like enn vi gjerne trur. Ei jordmor i den tida hadde det til felles med alle jordmødrer at ho måtte gå til Kristiania for å få utdanning, og husjomfrua i rike bergensfamiliar levde alltid tett på herskapet, kjende alle deira gjeremål og tankar, men var på den andre sida som regel ei ugift kvinne som ikkje hadde nære slektningar rundt seg.
Aviser, kyrkjebøker og adresselister og folketeljingar fortel den dag i dag om korleis ei husjomfru flytta frå den eine velståande familen til den andre, og til slutt hadde berre seg sjølv å stole på.
I kyrkjebøkene kan vi finne kva barna jordmora hjelpte inn i livet heitte, og korleis ho koppevaksinerte dei og nøddøypte barn når presten var for langt unna.
Arrangementet er i en rekke med forfatterbesøk støttet av Fritt Ord: Fortalt fortid: Hvem forteller historien – og hva forteller de?
