Jeg lurer veldig mye på om Rudi får i seg nok næring, noe jeg absolutt ikke gjør selv, men jeg synes Rudi begynner å bli veldig tynn. Jeg kan egentlig ikke huske sist gang jeg spiste middag, et vanlig måltid, lagde meg mat. Kokkelerte. Koste meg med å lage ting fra scratch, eksperimenterte med ferske grønnsaker, godt kjøtt og fulgte en saus-oppskrift punkt for punkt. Ting jeg i presens bare opplever i bruddstykker og lysglimt på tv. Jeg mener å huske at jeg synes det var ganske spennende med mat, men nå er det en fullstendig fuckings utopisk tanke. Jeg har selektivt glemt hvordan jeg gjør det. Men helt ærlig er jeg av oppfattelsen av at mye geniale mennesker ikke spiser noe særlig. Ta Michel Houllebecq for eksempel. Jeg tror ikke han spiser veldig mye, det ser ihvertfall ikke sånn ut. Men han kler den blodfattige look´en. Så virker han sjukt agro av og til i de filmene jeg har sett på nett fra pressekonferanser eller bok-intervjuer, noe som er et tegn på dårlig ernæring vil jeg tro. Tror ikke ikke mette folk er så i harnisk. Unntaket av den egne meningen om metthet er Gordon Ramsey. Han har ingen grunn til å ikke være tilfreds og mett hele tiden. Jeg vil jo tro at han har tilgang til det han vil av matvarer. Jeg ser liksom ingen grunn til at han må være full blown psycho hele tiden. Det er jo fullt mulig at han har en lidelse, eller noe som sitter fast i rasshølet sitt. Etter å ha lest biografien til Anthony Bourdain, tror jeg at jeg hadde blitt en ganske bra kokk. Hadde kanskje ikke stilt så sterkt når det kommer til selve matlagingen, men jeg tror personlig at jeg er mye bedre til å ta drugs enn det han skryter av, kaviar har jeg aldri skjønt meg på, men det hadde nok glidd ned på nok coke. For noe som kommer veldig mye fram fra kokkeyrket er at de tar mye drugs, på dette området tror jeg at jeg kunne blitt årets ansatt på veldig mange kjøkken. Bukowski er kanskje en annen person som alltid virket ganske tilfreds, selvfølgelig med sine raseriutbrudd, men visuelt så han ganske rund og happy ut. Alt dette satt til side, kan jeg ikke huske sist Rudi og jeg delte et måltid. Eller jo, i et relativt tåkete minne husker jeg vi ble servert en tallerken med egg, sosisser, bacon, og to brente toast-skiver en gang i Dronningens gate. U-glamorøst dandert på Elm street. Men det var et måltid hovedsakelig delt på grunn av at vi fikk det gratis. Hell-Bent som jobbet der, gjorde dette av bekymring for at vi aldri fikk i oss mat. Dette var tidlig i det 21 århundre. Men jeg ser problemet, på lengre sikt kan det jo bli et slitsomt problem om man fortsetter sånn i større grad, men en ting med speed og crystal meth er at veldig få andre ting står i fokus, som seg hør og bør. Det blir bare sånn. Viktig å holde fokus på det som gagner meg mest, akkurat nå. En plan for veien videre er å få tak i anabole steroider, bruke det i moderate mengder, for å opprettholde en vanlig fysisk form. Eneste problemet her er at jeg er veldig litte bevandret i det dop-universtet, selv om jeg har mistanker om at veldig mange rundt meg bruker det på et ukentlig basis. Kjører såkalte kurer som går over en 3 ukers periode. Noe jeg har sett masse videoer av på YouTube. Epo virker for slitsomt å sette seg inn i, selv om alt tyder på at det setter deg i sinnsykt god form uten spesielt store mengder inntak av næring. Her hentyder jeg direkte til Lance Armstrong, Ricardo Ricco, og tidligere DDR. Rudi spiser bare sosisser, seriøst, bare sosisser. På boks, fra boks, som regel kalde, men oppvarmet om han har tid. Det jeg er noe bekymret over med akkurat dette er mangelsykdommene som kan oppstå ved hovedsaklig inntak av en ting. Jeg mener jeg har sett han spise en banan en gang, men også ganske sikker på at halve den bananen plutselig mystisk forsvant på en buss. Noe som i seg selv er ganske humoristisk i det hele, bananer som kjører buss burde det vært mye mer av. For det er faen meg helt sinnsykt at vi greier å bevege oss. Seriøst. Det lengste jeg mener å ha vært våken er ni døgn, for å slå min gamle rekord på 7, men for å holde ut akkurat det maratonet, må du ha i deg en viss form for ernæring underveis for at ikke substansene slutter å funke. Det jeg minnes fra den episoden var at jeg hadde lånt en eske med Nugatti, en eske med peanøttsmør, og tre bøtter med jordbær syltetøy av Rimi. Sånn sett har Rimi alltid vært veldig generøse. Og det er jeg takknemlig for. Tingen er den at du må å få i deg masse energi på likt, mens nøttene har en langvarig fordøyelses prossess, gir syltetøyet og Nugattien deg en illusjon av en full tank med bensin. Max power. Det viktigste her egentlig er at man lurer kropp og hjerne til at alt virker normalt. Men det er mye bedre å være slim, helt serr. Overvektighet er et mye jævligere problem, er man tynn har man mer å gå på. Jeg skjønner ikke hva jeg skulle gjort om jeg gikk opp 20 kg, det hadde vært sykt stress. Da hadde jeg vært pent nødt til å bøffe ny kleskolleksjon av bukser, t-skjorter, jakker, sweats osv. Jeg har sterkt behov for å komme inn i dykkerdrakten min når den tid kommer. Jeg mener alle burde eie sitt eget sett med dykkerutstyr. Elske havet mer, Queequeg style. Jeg tror det er bra for ens mentale helse. Blitt kjent med hvithaier, blekkspruter, sjøstjerner og spekkhoggere i jordas uoppdagede rom. Forsvinne under skorpen i en vektløs tilstand, bli borte fra jordas overflate, der ingen kan ringe deg, vekk fra alt, men rett ved siden av verdens evige mas etter etterlengtede samtaler om prestisje og kosthold.
Hilsen Pastor
Foto: Fotograf BT Stokke AS
The Wilhelmsens:
"Anton Ruud er alt annet enn landets mest produktive artist, men så snakker vi da om en kar som lever opp til frasen "den som venter på noe godt osv..". "Paztor" er den tredje utgivelsen siden 2013, og nok en gang er det store utskiftninger i mannskap og en ny produsent som styrer knotter og spaker. Resultatet har selvsagt blitt fryktelig bra."
Øyvind Rønning, Dagbladet:
"Anton Ruud er ikke lenger «i terapi» og står fram under eget navn på «Paztor», som er første album på seks år. Kanskje det er hans tur til å løfte seg fra «undergrunnen» og opp til der sola skinner.»
PULS:
"Anton Ruud skriver fenomenalt fine låter, og synger nesten like fint. Uanstrengt – til tonene av svensk/norsk/amerikansk pop/rock, med trykket på rock.»
You may also like the following events from Last Train, Oslo:
Also check out other
Arts events in Oslo.
